Harley Davidson Skinnjakke

Nå er den bestilt: En ekte Harley Davidson skinnjakke! Harley har i år 105 års jubileum og har i den forbindelse laget denne jakken. Jeg kjøpte min på ebay til 2500kr. Ja det er dyrt, men nå er jeg lei av å gå i pvc jakker og vil ha ekte saker. I Norge koster denne jakken oppimot 6-7000kr så det er ganske "billig" allikevel. Det tar 2-3 uker før jeg får den, jeg gleder meg noe sinnsykt! =)

2008

1. Hva gjorde du i 2008 som du aldri har gjort før? - Begynte å jobbe.

2. Holdt du nyttårsforsettene dine og vil du lage nye? - Laget ikke noen i fjor, kommer nok ikke til å gjøre det i år heller.

3. Ble noen som står deg nær mor eller far? - Ja, søskenbarnet mitt på 17 år :/

4. Døde noen som sto deg nær? - Ja, Louise. Savner henne mye. Hun var den største humørsprederen jeg noengang har hatt æren av å ha i mitt liv. Er takknemlig for at hun har vært i mitt.

5. Hvilke land har du besøkt det siste året? - England (to ganger!).

6. Hva ønsker du deg neste år som du har savnet? - Motorsykkel lappen.

7. Hvilke datoer i 2008 vil du aldri glemme, og hvorfor? - 9 juni, Siri sa endelig ja til å bli sammen med meg. 5 juli og 5 desember, Elton John konserter.

8. Hva er det største du har oppnådd i år? - Blitt sammen med Siri.

9. Hva var din største nedtur? - Å stryke på Motorsykkel lappen

10. Har du vært syk eller skadet? - Nei, men har tatt meg noen "hviledager" :p

11. Hva var ditt beste kjøp? - Vesken til Siri som jeg kjøpte i NewCastle. Kanskje det var den presangen som sjarmerte henne nok til å endelig si ja 9. juli?

12. Hvem fortjener din hyllest for oppførselen sin? - Louise.

13. Hvem sin oppførsel gjorde deg nedstemt/lei deg? - Harald, den gamle samboeren til mamma. Ville hevne seg for at mamma endelig gikk, ved å saksøke både mamma og Charlotte. Ville ta bilen fra mamma, og han sa Charlotte skyldte han penger. Han tapte begge sakene takket være pappa som stilte som forsvar. In your ugly face! Så er det en person til, men han er et så ubetydelig insekt, at han ikke fortjener å få det stygge navnet sitt på min blogg.

14. Hva gikk mesteparten av pengene dine til? - Klær og motorsykkel.

15. Hva gjorde deg veldig oppspilt og glad? Siri og Elton John :D

16. Hvilken sang vil alltid minne deg om 2008? - Tiny Dancer

17. Sammenlignet med denne tiden i fjor, er du:

a) Gladere eller mer nedstemt? - Gladere

b) Tynnere eller tykkere? - Husker ikke hvordan jeg var i fjor. Men vil tro at heg er tynnere.

c) Rikere eller fattigere? - Rikere

18. Hva skulle du ønske du gjorde enda mer av? - At jeg trente mer.

19. Hva skulle du ønske du gjorde mindre av? - Stresse over skolen.

20. Hvordan vil du tilbringe julen? - Sammen med familien min.

21. Ble du forelsket i 2008? - Absolutt. Kommer til å fortsette å være det i 2009 også.

22. Hvor mange one-night stands hadde du? - Alt i alt blir det nok bortimot, null.

23. Hva var ditt favorittprogram på TV? - American Chopper, blant mange.

24. Hater du noen nå som du ikke hatet på denne tiden i fjor? - Nei.

25. Hvilken bok er den beste du har lest i år? - Historie 3 xD

26. Hva var årets beste musikalske oppdagelse? - Spotify.

27. Hva ønsket du deg – og fikk? - Siri.

28. Hva ønsket du deg – og ikke fikk? Motorsykkel lappen.

29. Hva var årets beste film? - Umulig å svare på.

30. Hva gjorde du på bursdagen din? - Strøk på Motorsykkel lappen. Feirte bursdagen min på Eltravåg, sammen med familien min og Siri.

31. Hvilken enkeltting/-person har gjort året mye mer tilfredsstillende? - Siri

32. Hvordan vil du beskrive klesstilen din? - En mellomting mellom sossete og rocka.

33. Hva har holdt deg i mental balanse? - Mamma og pappa.

34. Hvilken kjendis likte du best? - Heath Ledger, som Jokeren i Batman.

35. Hva i politikken har opprørt deg mest? - At Frp i det hele tatt får stå på talerstolen og spy ut alle de rasistiske, egoistiske og kapitalistiske forslagene sine.

36. Hvem savner du? - Louise, akkurat nå savner jeg Siri.

37. Hvem var den beste nye personen som kom inn i livet ditt? - Siri, endelig kom hun inn i livet mitt i den rollen jeg har lengtet etter å ha henne i. Som min kjæreste. Må også si Daniell. Vi har jo kjent hverandre fra vi var små, men vi mistet kontakten med hverandre på ungdomsskolen. Heldigvis gjenopprettet han kontakten, noe jeg er utrolig takknemlig for. En mer trofast venn enn han må du lete lenge etter.

38. Fortell en viktig livsvisdom du har lært i år? - Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.

Vegas inntok Spektrum

Elton John – Red Piano
Oslo Spektrum
Publikummere 6900 (utsolgt)
Skrevet av Christoffer Helgesen 6.12.08

I fjor ble tusenvis av Elton fans skuffet over nyheten at ”Red Piano” show turneen til Europa var blitt avlyst. Men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, gårsdagens konsert i Oslo Spektrum var ikke et unntak.

Las Vegas stil
Etter fem suksessfulle år I Las Vegas, på ”The Graveyeard” med ”Red Piano”, deler Elton endelig showet med resten av verden. I går var turen kommet til Oslo Spektrum. Showet er en multimedia produksjon med mye scenografi og videomontasjer, designet av konseptualisten David LaChapelle, i ekte Las Vegas stil. Det tok i alt 16 timer å rigge opp scenen, henge opp lyd- og lysutstyr og å montere den gigantiske videoveggen.

God skjermunderholdning
Videoveggen som omkranset scenen var hele 24meter bred og 8meter høy. Her ble det vist filmer som gjenspeilet sangene under store deler av konserten. I ”Someone Saved My Life Tonight”, kunne man se en film hvor Elton gjør et svært mislykket og nærmest humoristisk forsøk på å ta sitt eget liv. Variasjonen av filmene var like stor som variasjonen av sangene. Det var alt ifra sensuelle toppløse damer på strippestenger til koselige skøytedansende kosebamser. Filmene ga god skjermunderholdning og spilte en stor rolle i ”Red Piano”, showet ville ganske enkelt ikke vært den samme opplevelsen uten. Noen vil nok mene at filmene spilte en for stor rolle i showet, og tok bort oppmerksomheten fra Elton og sangene. Men han klarte på en fascinerende måte å allikevel holde på publikum og deres interesse for sangene. Samtidig var innholdet i sangene og videoene som regel nokså samspilte og ga da en god harmoni og helhet. I tillegg ble diverse kulisser blåst opp under de forskjellige sangene, store pupper ble f. eks blåst opp i taket under ”Saturday Night’s Alright For Fighting”.

Bare begynnelsen
Publikum jublet i det 12 scenearbeidere avduket det røde pianoet. Ikke lenge etter entret legenden scenen iført et festantrekk i beste Elton stil. Han byttet forøvrig antrekk hele tre ganger i løpet av den 110 minutter lange konserten. Så kjærligheten for å bytte kledning er fortsatt sterk. «Bennie And The Jets» var den første av de 16 sangene som ble spilt denne kvelden. Blinkende bokstaver i bakgrunnen og spektakulære lyseffekter sørget for det visuelle, resten sørget Elton og bandet for.

Kjente og kjære
Spillelisten bestod hovedsakelig av kjente og kjære sanger som: ”Daniel”, ”Candle in The wind”, ”Goodbye Yellow Brick Road”, ”Someone Saved My Life Tonight” ”, og selvsagt ”Your Song” som avslutningsnummeret. ”Rocket Man” ble levert i en 12minutters forlenget versjon som virkelig fikk håret til stå og er et godt eksempel på hvor utrolig samspilt bandet har blitt etter nærmere 40år i rampelyset. ”Candle In The Wind” spilles kun av Elton og hans røde piano, for å så kunne bygge opp til klimakset på konserten med neste sang: ”Pinball Wizard”. Det er nå vi virkelig forstår hvorfor billettene var så dyre. Her fikk vi for alvor se lyseffektene jobbe, store Elton-ballonger falt ned fra taket, og en film i Las Vegas stil blinket i bakgrunnen på den store skjermen. Da de fyrte i gang med ”Saturday Night’s Alright For Fighting” fikk de som satt lengst fremst komme opp på scenen og dele spotlighten med Elton.

He’s still standing
Han har sunget de fleste av sine sanger tusenvis av ganger nå, så det at han enda klarer å fremføre dem med en slik energi og glede viser hvor mye han elsker sin musikk og sitt publikum. Selv om showet var spektakulært klarer Elton å bringe publikummerne til ro i det han deler av sine erfaringer og forteller historier fra sin lange karriere. På denne måten klarte han å lage en intim setting i de få pusterommene han tillatte seg å ta.

Mye av tiden vår går rett i dass

Tid er noe av det mest dyrebare vi har. Vi har alle fått tildelt tid å bruke på denne jorden, og det er opp til oss å bruke den på den måten vi mener er best. Tiden går desverre altfor fort og det gjør ikke saken bedre at vi faktisk bruker 374 av våre dyrebare dager med å sitte på dass. Enda verre er det at et menneske i gjennomsnitt bruker 20år av sitt liv på å sove!

Dagens moral er kort oppsummert: Er du trøtt, så drit i det.

A Binary Choice

A Film Noir Text
By Christoffer Helgesen
Inspired by: The Max Payne Games

Chapter one: A binary choice
There I stood. Holding a gun in one hand, and a life in the other. The bullet was trembling in its dark nest. Whispering to me from inside the chamber, praying to set it free. One more shot, one more kill, and then it was over. They were all dead. This final gunshot was an exclamation mark to everything that had led to this point. Firing a gun is a binary choice. Either you pull the trigger or you don’t. As surely as the bullet rips through the victim’s flesh, organ and bone, it shatters the image of the man who pulls the trigger. My image was already torn apart, pulverized. I pulled the trigger. It was over. The source of all my miseries was dead. John Doe was gone, but so was my wife and baby girl. No amount of bullets fired would ever change that. I fell to the ground and dreamt about one week ago. When the American dream still hadn’t turned into a nightmare…

Chapter two: That old familiar feeling
It was a Sunday morning. I woke up to sunlight that had forced its way through the dark skies. Turned around to see my wife’s face, one look at the beauty, before meeting all the cruelty the world has to offer. Sometimes I got afraid of waking up from my life. Could I really be this lucky? Could life be this perfect? I kissed my baby girl awake. It was Memorial Day, and we were going to visit my father’s grave. He was a war hero from World War 2. Guess that’s how I ended up at the NYPD. My wife was holding our baby girl as we drove to the graveyard. I looked at her, I couldn’t stop smiling. It started to rain. Looked like the dark skies had won after all. Suddenly out of nowhere. A car drove past us; they were being followed by blinking lights and the sound of sirens. I felt the rise of that old familiar feeling. I hated it. I welcomed it.

Chapter three: A cold day in hell
Suddenly a man took a shotgun out of the window and started shooting randomly around. Guess he thought our car would work as a good roadblock against the police. I drove in the back of their car, hoping that the driver would lose control. The speed had turned deadly. They shot at the police car; guess they must have hit them, the sirens was fading away behind us. The mobster hit our tire, the car flipped around. After the third flip it all went black. I could hear another car crash. Maybe the mobsters had lost focus? Throw the rules out the window, odds are you’ll go that way too. I woke up and didn’t like the way the show started. But I had the best seat. Front row. My wife was dead, my baby girl was fighting to breathe. Fighting to stay alive. I took her in my bloody arms, and held her tight. I said everything was going to be alright. I didn’t know who I was trying to fool. I prayed to God so he would wake me up, that did not happen. My life had turned into a nightmare, which I couldn’t wake up from. The desperate breathing from my girl faded along together with my hope…

Chapter four: A rise of hatred
I carefully put my dead baby on the floor, and then forced the wrecked door open. I left my dead family, and with them I left my heart and mercy. I didn’t deserve to walk away. I hated God for letting me live. The mobster was screaming out of pain. I felt obligated to put them out of their suffering. I had my Desert Eagle on me, I hadn’t fired it for a long time now. Something told me, that was about to change. My vision was blurry, but the screams of pain worked as a good beacon. They had driven into a tree. The driver had rocketed out of the front window and lied in a pool of blood. He could barely breathe, was in shock. Guess I didn’t make thing any better by putting three bullets in his head. The shooter was still alive. I smashed the window and dragged him out. Started asking routine questions:” Why did you run from the police? Why did you shoot!? Who are you?” All I saw in his eyes was two black holes. It was nothing there, no regrets, no remorse. Just a cold indifference. He was high on some kind of drug, and was mumbling about some fallen angels. I was never going to get anything out of him. He was in no use for me; I killed him with my bare hands. Hit him hard in the face, repeatedly. When it started getting mushy I stopped. Like always, the dead had all the answers I was missing. It wasn’t that they weren’t eager to talk; quite the contrary, the dead had plenty to say and once they started, they would never shut up.

Chapter five: Nothing to lose
Both of them had a tattoo on their neck. It was a picture of the drug “Valkyr”. This picture was tagged all over the city. The
drug was a fast spreading virus. Now my wife and baby girl had become one of its many victims. I had to stop the madness. The sirens were coming closer and closer. There wasn’t time to explain, I ran. There was nothing left to lose. I was going to take the lives of those who had taken mine. To die would only be a bonus. I started my hunt in the sub city of New York. I went from buyers to dealers, working my way up through the food chain. Some needed persuasion to give up names; I had the right tools to give them just that. The night became my playground. It was perfect. Less chance that innocents would be caught in the crossfire. And less chance to meet some blue uniforms. My name was all over the newspapers, radio and TV. I was wanted for questioning. I didn’t know when I had last eaten, and it felt like a million years ago since I last slept. Coffee and donuts kept me up and running, but not for long. I was beginning to get tired. Every step got more and more exhausting to make. But I could not stop now. I was so close. All the clues from the junkies and lowlifes pointed at last to one name: “John Doe”. I knew who the maker of the drug was. And I knew what to do with him.

Chapter six: Waking up from the nightmare
It didn’t take long to find him. He owned an old manor just outside the city. Every stone of the manor was built on other peoples miseries. I shot my way in to his office. He reached for his gun, I shot his hand. He didn’t ask any questions. Guess someone must have told him I was after him. He knew who I was, and what was going to happen. I fulfilled his expectations.

… John Doe was gone, but so was my wife and baby girl. No amount of bullets fired will ever change that. I fell to the ground and dreamt about one week ago. When the American dream still hadn’t turned into a nightmare…