Alltid har mennesket hatt et behov for å forklare det de ikke forstår eller vet. I vikingtiden var forklaringen på torden, at det var Tor som var ute på kjøretur med vogna si over himmelen og lagte et helvetes spetakkel. Forklaringen på hvordan menneskene ble til handler kort oppsummert om at det var guder som ga to trestokker liv og mennesklige egenskaper.
For vikingene var det den norrøne religionen som forklarte alt som var vanskelig å forstå. Historiene om guder og helter er uendelige og innholdet i dem er lite sannsynlige, derfor blir de kalt myter. Så i dag blir den norrøne religionen kalt for den norrøne mytologien. Noe jeg sliter med å forså. For hvorfor kaller vi ikke da kristendom for kristen mytoligi?
For meg er det akkurat like usannsynlig og mytisk at Jesus tok seg en spasertur ut på vannflaten, som at Odins hest med åtte ben, Sleipner, kunne løpe til lands, til vanns, gjennom fjell og i lufta. At Adam ble skapt av Gud, og Eva av Adams ribben, hørres like logisk ut som at vi stammer fra trestokker. Det samme gjelder forklaringen på hvordan verden ble skapt... Hvordan kan det være så enkelt at Gud laget verden på 6 dager? Når verden er så innviklet og vitenskapelig. Den første forklaringen er nokså gammel (flere tusen år), og i dag har vi mye mer kunnskap om alt enn hva vi hadde før. På samme måte som at vi nå vet at regnbuen ikke er en bro til underverdenen, burde vi jo vite at det ikke kan være så enkelt at Gud ganske enkelt bare skapte verden og at alle disse tingene kan ha skjedd?
Religion er for meg en midlertidig forkaring på alt som vi enda ikke forstår. Om noen år vil folk kanskje undre seg over kristendomen på samme måte som vi kan gjøre det med den norrøne mytologien i dag, og spør hvordan vi kunne tro på dette? Vi har gode vitenskapelige teorier på hvordan alt ble skapt, men allikevel er det noen som holder fast ved det gamle. Det kan jeg forstå. Å ikke ha noe å tro på må være forferdelig, og vi har alltid hatt et behov for å ha noe å tro på.
Noen har nok laget seg opp en mening om at jeg er en stor ateist nå. Men det er faktisk ikke sant. Nei jeg tror ikke på bibelen og dets fotfolk, men jeg tror på godt og ondt. Jeg liker tanken på at livet ikke stopper med døden og at vi vil alle møtes igjen. Om dette er himmelen vet jeg ikke, enda. Gud tror jeg også på, men ikke på den måten kristendomen fremstiller han/henne/det.
For vikingene var det den norrøne religionen som forklarte alt som var vanskelig å forstå. Historiene om guder og helter er uendelige og innholdet i dem er lite sannsynlige, derfor blir de kalt myter. Så i dag blir den norrøne religionen kalt for den norrøne mytologien. Noe jeg sliter med å forså. For hvorfor kaller vi ikke da kristendom for kristen mytoligi?
For meg er det akkurat like usannsynlig og mytisk at Jesus tok seg en spasertur ut på vannflaten, som at Odins hest med åtte ben, Sleipner, kunne løpe til lands, til vanns, gjennom fjell og i lufta. At Adam ble skapt av Gud, og Eva av Adams ribben, hørres like logisk ut som at vi stammer fra trestokker. Det samme gjelder forklaringen på hvordan verden ble skapt... Hvordan kan det være så enkelt at Gud laget verden på 6 dager? Når verden er så innviklet og vitenskapelig. Den første forklaringen er nokså gammel (flere tusen år), og i dag har vi mye mer kunnskap om alt enn hva vi hadde før. På samme måte som at vi nå vet at regnbuen ikke er en bro til underverdenen, burde vi jo vite at det ikke kan være så enkelt at Gud ganske enkelt bare skapte verden og at alle disse tingene kan ha skjedd?
Religion er for meg en midlertidig forkaring på alt som vi enda ikke forstår. Om noen år vil folk kanskje undre seg over kristendomen på samme måte som vi kan gjøre det med den norrøne mytologien i dag, og spør hvordan vi kunne tro på dette? Vi har gode vitenskapelige teorier på hvordan alt ble skapt, men allikevel er det noen som holder fast ved det gamle. Det kan jeg forstå. Å ikke ha noe å tro på må være forferdelig, og vi har alltid hatt et behov for å ha noe å tro på.
Noen har nok laget seg opp en mening om at jeg er en stor ateist nå. Men det er faktisk ikke sant. Nei jeg tror ikke på bibelen og dets fotfolk, men jeg tror på godt og ondt. Jeg liker tanken på at livet ikke stopper med døden og at vi vil alle møtes igjen. Om dette er himmelen vet jeg ikke, enda. Gud tror jeg også på, men ikke på den måten kristendomen fremstiller han/henne/det.
5 kommentarer:
"tresokker"? :P
Godt skrive!
Har fiksa skrivefeilen nå :p Tusen takk Birte, d betyr mye når d komme fra deg :)
Awh, vel, berre hyggjeleg. :)
Eg er einig, for øvrig. Eller, til ei viss grad. Eg klarer ikkje tru på det kristendommen vil formidle, ei heller trur eg på eit klart skilje mellom godt og vondt og eg meiner, som deg, at folk ofte tyr til religion og liknande for å få svar på ting dei ikkje klarer å forklare sjølv.
Det va ganske bra!
Trudde kje at du hadde så masse oppi den litle hjernen din. :)
Birte: Eg tror heller ikkje på ENTEN godt eller vondt, d finnes så klart nyansar.
Hilde: Joda, kan viss eg vil :p
Legg inn en kommentar